16 år: Mor, far, skopusser og student 09.02.10

På fredag kom det to nye bleikinger til byen, pappa og min bror Torstein, veldig koselig. Vi har hatt ei småtravel helg rundt i La Paz, til Aldeas og også en tur til El Alto.

Angrip!!

Gitartime med Torstein og Jhon

På marked i El Alto. Utsikt over flotte La Paz

Lørdag var det tid for en annerledes guidet bytur- guiden vår var en 16 år gammel skopusser. En organisasjon lignende de som gir ut magasinene =Oslo og Asfalt lager sammen med en gjeng skopussere i La Paz avisa Hórmigon Armado, og her reklamerer de for slike turer. Så der fikk jeg den ideen fra. Sist mandag på gata snakket jeg med en av guttene, og han ville mer gjerne vise oss rundt. “Ekspertguide for profesjonelle turister, hvilket språk ønsker dere? Spansk, engelsk, tysk, fransk, italiensk?” Spurte han med latter og glimt i øyet, og jeg begynte å glede meg til lørdagens tur med denne morsomme gutten.

De fleste skopussere bruker slike finlandshetter for å ikke bli gjenkjent i en jobb de oftest ikke er særlig stolt av

Med den samme blå fleecegenseren som alltid, møtte 16-åringen opp til avtalt tid ved Plaza Estudiante i sentrum. Han kom sammen med lillebroren sin på ti år, som også holdt et godt tak om skopussekassen sin. Men lillebror kunne ikke bli med oss videre, “han må jobbe, vi må tjene mye penger denne helgen. På mandag skal fire uniformer og alt skoleutstyr være klart.”

Vår guide og min venn i blå fleecegenser sammen med lillebror på ti år

Det var veldig interessant å gå rundt i byen med denne gutten. Jammen meg er han pratsom, har noe å fortelle om det meste. Det var jo spennende å høre om byen, men det mest interessante var å høre om livet hans som både mor, far, skopusser og student. Mora dro nemlig fra familien for fire år siden, og henne ser de ikke mer til. Faren er reisende selger og er hjemom en gang i måneden. Da gir han heldigvis barna sine noe penger til neste måned. Søskenflokken på fire bor i El Alto, nabobyen som tidligere bare var en forstad, men vokser farlig fort av folk som flytter ned fra fjellene. 16-åringen er eldst, har søstre på 15 og 13 og lillebroren på ti år  Til nå har alle gått på skolen, mens dette året er det visst en større utfordring å få det til. Da jeg traff han sist mandag, var han veldig lei seg for netopp dette. Denne dagen var første skoledag, og en påminnelse om at han ikke enda hadde klart å tjene nok til uniform til seg og sine søsken. Men han trodde det skulle gå til neste mandag, altså i dag, hvis bare han og broren arbeidet hardt og lenge nok. En arbeidsdag varer fra ca 06.00 – 18.00, utenom timene på skolen når det gjelder. En litt dårlig dag kan gi lønn på 30-40 bolivianos (1 bs = ca 0.80 NOK), mens en veldig god dag kan gi ham over 100 bolivianos. Imens han og broren er i sentrum og arbeider, er søstrene hjemme, ordner i huset og lager mat, “de er veldig flinke i huset.”

Denne 16-åringen er del av en gruppe skopussere som holder til på Prado i La Paz, med mange av dem som har gata som sitt hjem. I denne gruppen går få på skolen, og flertallet inhalerer clefa, lim. Men denne gutten er annerledes enn de fleste andre medlemmene, han er bestemt, intelligent og full av tanker og drømmer for framtiden. “Jeg har ingen framtid på gata, skopussing er bare foreløpig,” fortalte han stolt.  “Jeg skal jobbe hardt, og i framtiden skal jeg sitte godt på et kontor. Jeg har lyst å jobbe innenfor militæret, men ikke slik som de korrupte. Jeg vil hjelpe de som trenger det, de fattige. For jeg vet det trengs. Og jeg vil ha en familie. Jeg tror jeg blir en god far, for jeg vet allerede nå hvordan en familie skal fungere. Jeg er jo allerede både mor og far for søskenene mine.”

Denne turen gav et realistisk innblikk i livet til en travel og hardt arbeidene skopusser. Og det gir inntrykk på en ungdom fra Norge.

Banen ved Prado hvor vi spilte spilte fotball tidligere, før noen av guttene stjal noe og vi ble kastet bort.. Oppholder oss en annen plass nå for tiden, ikke like sentralt…

I trappa på Plaza Murillo, ved siden av hvor Evo Morales holder til

I dag var det gatearbeid igjen, og jeg ønsket ikke å se min venn med blå fleecegenser der i dag. Heldigvis kom han ikke. Det kan tyde på at helgens lønninger var nok til skoleuniformer til både seg og sine tre søsken, og at de har komt seg av gårde på skolen – studier for en bedre fremtid.

Fra dagens gatearbeid

Ikke bare bare 09.02.10

Det kan kanskje høre ut som at Alalay er det perfekte sted for alle som ikke har et trygt hjem. Her lever de greit, får “familie,” venner, skolegang, hjelp psykisk, sosialt og medisinsk, mat, klær, kjærlighet og ellers det de trenger. Man ser flinke studenter, brede smil, glade øyne, mye moro og sterke vennskap. Alle trives, og etter en tid i Alalay-systemet har alle garantert en lys framtid.

Dette høres kanskje for godt ut til å være sant, og det stemmer. Sist uke var ei spesiell uke på Aldeas hvor en har blitt minnet på noen av de store utfordringer som finnes i et slikt arbeid. John, som jobber med de eldste guttene, skriver litt om det på bloggen sin.

Bildene er tatt av guttene selv:

Du vidundelige salteña 02.02.10

Halve oppholdet i Bolivia er over, og i løpet av denne tiden har jeg blitt veldig glad i mange ting i dette landet. Øverst på lista ligger selvfølgelig Alalay, ungene og andre folk, men dette skal dere garantert få høre om senere. Dette innlegget handler derimot om mat. Dere som kjenner meg ble kanskje ikke veldig overrasket over det…

Jeg har nemlig funnet meg en spiselig favoritt – salteñas. Første gang en smaker det synes en sannsynligvis det er en merkelig kombinasjon av kjøtt, løk, saus med diverse krydder bakt inn i en søt og upassende deig. Men dersom en gir seg allerede nå, har en tapt. En blir nemlig bare mer og mer glad i salteñas for hver gang en spiser det– og forteller stadig med mer entusiasme om det.

Hva så når vi returnerer til Norge om tre måneder? Dette snakket John Fredrik og jeg om en dag vi nøt disse herlige bolivianske spesialitetene. Der hjemme finner man neppe noe som i det hele tatt kan sammenlignes med salteñas. Løsningen lød som følger: lage selv.

Ryktene sa at salteñas er vanskelig å lage, det krever trening. Derfor ble store deler av lørdagen brukt til nettopp dette, salteñalagetrening. Målet er å være salteñaeksperter i april.

Fyllet inneholder mye forskjellig, takk til min gode venn ordbok for nødvendig oversetting av komplisert oppskrift

Bakemester i dyp konsentrasjon

Noe forvokste salteñas

Det endelige resultatet

“Pan con sabor de salteñas” –

Brød med smak av salteñas

Så, til deg som tenker deg til Bolivia i fremtiden: ikke finn på å dra herfra uten å ha smakt disse vidunderlige sakene. Og for å være helt sikker på at du ikke tabber deg ut og kjøper feil: vellykkede salteña skal egentlig se slik ut…

Imponert Gringa 30.01.10

Bolivianere imponerer meg. Det gjelder flere ting, blant annet arbeidsinnsats. Ser ikke så mye til overklassens innendørs arbeidere, derimot mer av de fattigere delene av befolkningens arbeid på gatene. Fra tidlig morgen til seint på kveld ser jeg de samme damene på gatehjørnet for å selge frukt, blide som alltid. Og mannen i brakken som seint en kveld kopierer nøkkelen min for 2,50 norske kroner, hvor jeg omtrent aldri før har sett kunder. Nesten alle minibussen har en hjelper som gjør en iherdig innsats i å rope på passasjerer gjennom vinduet og å ta imot betaling. Ettermiddager med fritid er ikke aktuelt. Timelønn eller overtidsbetaling? Her blir det ofte inntekt etter antall solgt mango, bananer og avokado.

Ungene på Aldeas Alalay imponerer meg også. Jeg tror man mestrer det man blir lært opp til, noe jeg får bevist av guttene i min cabaña.

Arbeidsoppgavene er fordelt og går på rundgang

Hver morgen skal alle re sin egen seng, og alle bamser og leker blir fint plassert på sin plass. Juaquin viser gjerne fram samlingen sin

Cabañaen skal kostes. Kenny, som her har sin andre dag på Aldeas, gjør en god innsats

Etterpå skal det vaskes

De yngste barna får vaske klærne sine i vaskemaskin, men sokker og truser må de vaske selv.

Oscar- “Haha, jeg ble ferdig først!”

Duken legges fint på bordet av Yusep

Bordet dekkes til fire måltider daglig, denne uken av Juaquin

Middag hentes av Oscar og Rolando, suppe på vei

Alejandro tar nytte av både en stol og en krakk for å rekke opp til oppvaskbenken

Rolando lager fin fontene av oppvasken

Alt av tallerkener, kopper og bestikk telles regelmessig, for så å ha leteaksjon hvis noe mangler

“Blasito” henter klær fra tørkesnoren

..og seksåringen bretter flittig

Bokhyllen var vel rotete, Rolando fikser gjerne opp i dette

Og man finner faktisk få sure miner til tross for alt som daglig må gjøres….

Tror vi har litt av hvert å lære av mine småbrødre mellom seks og ni år…!

Infield Lima 26.01.10

Denne uka har vi vært samlet hele ti norske mennesker. Ei lita uke har vi vært sammen i Lima, Sør-Amerikas Act Now-ere sammen med en vinterbleik ettåring og lærer fra Norge. Var veldig gøy å treffe alle igjen og spennende å høre om arbeidet og livet deres på de ulike stedene. Sør-Amerika har så mye forskjellig å by på!

Oppfølgingskurset er plassert midt i oppholdet, halve tiden i Bolivia er altså over. Og siste halvdel går farlig fort sies det… Mye av tiden på Infield ble brukt til å tenke og reflektere over oppholdet og opplevelsene til nå. Tenke og snakke sammen om hva som har vært vellykket og ikke, videre om målene og ønskene for resten av tiden. Gi råd og motivere hverandre i forhold til dette. Synes det har vært ei veldig nyttig uke på det området, ei lita motivasjonsuke både for arbeidet her ute og informasjonsarbeidet som i hovedsak skal skje når vi kommer hjem igjen. Sammen kan verden gjøres til et bedre sted!

Gjengen tok også en tur til stranda hvor vi fikk prøvd oss på surfing, eller “leking i bølgene” som kanskje er et et riktigere navn på aktiviteten for noen av oss. Og gøy var det!

På en “aldri så liten” busstur mellom hovedstedene i Bolivia og Peru får en faktisk oppleve mye. Både ”underholdning” på mange måter inne i bussen, men også livet langs veiene. Du skal ikke langt utenfor millionbyene før verden er en helt annen. Høysletter med beitende lamaer, ei lita jente som gjeter, hardt arbeidende mennesker på markene, skur som hus som ser ut til å falle når som helst. Her kan man se at de virkelig må arbeide for å overleve. Andre steder ser du store områder delt opp i kvadrater, hvor det står små skur av papp eller siv på hvert område. Ser litt merkelig ut fordi ingen mennesker bor der – enda. Dette er nemlig framtidens tomt når de flytter ned fra fjellene. Disse områdene er sannsynligvis begynnelsen på enda et fattigstrøk eller nærmere slum. Videre får vi se sand – ørken så langt øye kan se. Har også fått glede av bølgebrus langs kyststrekningen, og sett litt av livet til menneskene som bor sitt liv i strandkanten. Sør-Amerika er rikt på mangfold, på så mange måter.

Når mørket faller på, og søvnen ikke, kikker jeg opp på stjernene- og begynner å tenke. Stjernene som denne kalde natta i høyden er et fint bilde for øyet mitt. Stjernene som er selve taket for så mange andre denne natta.

En bussjåfør er ikke alltid en mann med godt humør 18.01.10

- Du er klar for ditt, til nå, livs lengste busstur på 26 timer og gleder deg mye til uka i Lima på Infield, oppfølgingskurs med lærer Harald, ettåring Eirik og de syv andre Act Now-erne i Sør-Amerika

-Du har hatt fint mye magesjau det siste døgnet, men klarer deg veldig bra og har tro på at denne bussturen blir bare plankekjøring

 -Etter få timers søvn står du opp gørrtidlig for å ha god tid til bussen

- Dere kommer nesten for sent til bussen fordi teambuddy John har vært på tur i tjukkeste jungelen, ikke fått med seg nyheter, og nå bare må lese Haiti-nyheter på nett

- Styrer en del med bagasje, får den på plass og setter dere inn i bussen, lettet, rett før avreise

- Viser billetten, og blir fortalt at dette er ikke bussen deres

-Oppdager heldigvis at riktig buss står rett ved siden av, så og si i ferd med å kjøre av gårde

- Hopper fort av den første bussen, styrer enda med bagasjen og forteller sjåføren til den riktige bussen at dere gjerne vil bli med i bussen hans

-Blir møtt av en irritert sjåfør som sier dere forsinker dem, noe han absolutt har rett i

 -Hører sukk fra passasjerene på grunn av disse vimsete gringoene idet dere går gjennom midtgangen

 -Blir plassert foran en person med en stemme som minner om en kvalt kalkun og ugjenkjennelig språk styggere enn tysk.

- Drar av gårde, kjører i rimelig behagelig buss i to timer til Peru-grensen.

-Står i kø i overraskende korte 30 min for emmigrasjon fra Bolivia

-Står i en 200 meter lang kø i steikende sol i tre timer for å få visumstempelet for dagene i Peru.

- Drar videre avgårde med to greit røde nesetipper

 - Du kjenner sirkuset i magen

- Du kaster opp, og føler deg herlig frisk som aldri før rett etterpå, møter en hånende latter, og har et morsomt latteranfall sammen med din teambuddy

-Kommer til byen Puno, hvor dere skal bytte buss

-Kaster plutselig opp igjen rett før, styrer med det, bagasje og diverse, og rekker så vidt å hoppe av bussen før den drar av gårde igjen

 - Hører sukk fra passasjerene på grunn av disse vimsete gringoene idet dere går gjennom midtgangen

 -Blir møtt av en enda mer irritert bussjåfør som da også denne gangen allerede har lukket og låst bagasjeluken

-Blir fortalt at bussen deres videre til Lima har dratt fra dere, dere må vente et døgn i Puno til neste

-Treffer på ei hjelpsom dame på terminalen som kaster dere fort på en annen buss til Lima

-Hører sukk fra passasjerene på grunn av disse vimsete gringoene idet dere går gjennom midtgangen, fordi dere forsinker dem mer enn de allerede er

 -Bussen dere er blitt plassert på er vesentlig mer jalla enn du har betalt for, har tett og illeluktende luft som et hundehus, såvidt plass til beina, og en seterygg som omtrent ikke kan lenes bakkover

-Blir plassert som bussdoens heldige nabo, i en atmosfære som bærer sterkt preg av det

 -Her skal du bli i nærmere et døgn

- Sirkuset fortsetter, etter fjerde oppkast ler dere ikke lenger

-Det lir mot kveld og natt, men du sovner aldri skikkelig

-Det gjør desverre din kjære venn mp3

- Det spises ostepop foran deg

-Akkurat nå ville du heller ha sett Mikke Mus på swahili enn Den Grønne Mil dubbet på spansk

-Temperaturen i bussen ligger på greit over 30 grader, og selv i kun singlett svetter som en ekkel gris hele natta

- Får vite at du ikke er framme i 10-tiden på formiddagen, som du er forberedt på. På grunn av bussbytte,  ny ankomst tidligst 16.00.

 -Får endelig et stopp på et sted midt i ørkenen, syv timer før ankomst Lima.

- Føler deg som et monster idet du går ut av bussen

- Blir plagsomt minnet om en STOR forskjell i kulturene mellom nabolandene Bolivia og Peru da en buss full av menn i uniform skal ha pause på samme sted. Svette, ekle, ufyselige du, som ikke kan huske å ha sett fælere ut enn akkurat da, blir beglodd og faktisk tatt bilde av av politimenn bare fordi du har øyne av farge blå og hår lysere enn vanlig i dette landet

- Setter dere lettet inn i hundehuset av en buss igjen, og gleder deg til kaffekoppen som blir servert

-Tar en slurk og brekker deg av det søte, lunkne skvipet

- Utpå ettermiddagen ankommer dere endelig Lima

- Dere drar rett til Surquillo hvor du har et hjem hos dine peruanske Mami og Papi. Blir servert mange digre klemmer og gode ord, likeså en alt for stor porsjon med Mami-middag og en herlig natts søvn på rommet ditt som står som før.

-Når alt kommer til alt blir du enig med deg selv om at en dårlig busstur ikke er det verste som kan skje, og det var bare 32 timer av ditt liv. Men du er likevel glad for at den er over. Nå er du iallefall klar til å innta Lima!

- Takker en utholdende og humorfylt reisebuddy for turen.

 

“Bare tre timer igjen!!!” Bilde tatt tre sekunder før jeg drepte det som var av god stemning og fortalte at han hadde glemt å stille klokka en time bak..!

 Passe digg

John ble også litt kvalm etter hvert…

Godt å være tilbake hos Mami og Papi!

 

 

 

min største drøm i livet er… 15.01.10

“…å leke med en løve”

“…å ha en giraffe”

“…å reise til Østerrike” (hvor fadderne bor)

“…å ha et hus og en bil og en hage med

en-to-tre-fire- fem! fotballer i”

“…å bli veterinær”

“…å bo i et slott”

“….å bo i huset mitt sammen med mamma”

alle begynner vi på bar bakke 09.01.10

Selv det høyeste tårn begynner på bakken.

-japansk ordtak

Jeg ble født, vrælte meg sprengrød, trengte mat, varme, stell og kjærlighet. Slik var mine første behov, statsminister Stoltenberg sine, og også Joaquin sine.

Vi er alle født på bar bakke. Vi kan ingenting nyttig, gir ingenting fornuftig, er hjelpesløse og krever alt. Så skal vi lære, livet skal bygges. Entreprenørene mor og far bygger grunnmuren for oss med en trygg oppvekst, bra oppdragelse, sender oss på skolen – og utsikten for livet ser lovende ut. Videre krever høyden en egeninnsats.

I andre tilfeller plasserer ikke foreldrene fundamentet slik de optimalt burde. Man får aldri noe å begynne å bygge på, selv med et stort eget ønske om det. Noen blir statsminister, andre blir gatebarn.

Framtidsutsikter

 

Arbeidet som Alalay gjør koster tålmodiget. Det finnes ingen snarveier til topps. Sakte men sikkert skal det bygges, et forsøk på å ta igjen det som ble mistet gjennom barndommen. I noen tilfeller raser alt plutselig sammen igjen, barn flytter desverre på gaten igjen etter mangfoldige år i Alalay-systemet. Skal man gi opp? Så ser en seg litt rundt, og oppdager andre byggverk av suksess, og man får en bekreftelse på at tiden, tålmodigheten, arbeidet og pengene virkelig er verdt det.

“Bistand nytter ikke,” påstår noen. Ta deg et besøk til organisasjonen Alalay før du sier noe mer du. Javisst trengs det mye arbeid og penger – men er ikke et kostbart men solid tårn vesentlig mye bedre enn et tårn som står og vakler?

Har forresten hørt at Strømmestiftelsen  støtter mange bra prosjekter jeg…:)

etterlengtede Bølgebrus i Chile 05.01.10

Til Chile i morgen? Uten å ha bestilt hostall? Glem det, det er ingenting ledig. Dette var beskjeden dagen før den aldri så lille nyttårsferien til Iquique i Chile. Likevel, med optimisme dro vi av gårde. Midt under den 15 timers herlige bussreisen fikk jeg øye på ei avis med forsiden: Feriedestinasjonene – stappfullt. Da vi kom ankom Iquique 04:00 på torsdag tilbyr bussjåføren: “De som ikke har bestilt noe sted å sove kan gjerne bare bli med bussen tilbake igjen til La Paz, dere finner ingen plass å gjøre av dere.”

Toribio (Act Nower i fjor fra Bolivia), John og jeg gav ikke opp, og fant ledig på et hyggelig hostall, fint plassert mellom sentrum og stranda, eid av en så koselig familien du skal lete godt og lenge etter. Tipp topp tommel opp!

Iquique er totalt annerledes fra La Paz.

La Paz: Du finner ikke en eneste meter kystlinje i hele Bolivia.

Iquique: Bølgebrus og sjølukt!

La Paz: Lite oksygen i høyden gjør deg konstant litt anpusten når du går.

Iquique: Ligger ved kysten og pusten kunne endelig trekkes laaangt inn!

La Paz: Ikke smakt fisk siden jeg kom hit…

Iquique: Har spist fiskemåltid tre av fire dager!

La Paz: Forstår faktisk temmelig mye av det som blir sagt.

Iquique: Med en syngende tone og et tempo så fort som fy, forstod jeg minimalt av spansken der.

La Paz: Tut og kjør, pass opp.

Iquique: Rolig trafikk, bilene stopper faktisk for deg foran gangfeltet.

La Paz: Over hele byen møter du tiggere og gatebarn.

Iquique: Landet og folket er generelt mye rikere, møtte ikke en eneste tigger eller barn som solgte ting på gata.

La Paz: Du ser cholitaer hvor enn du går.

Iquique: Så ikke en eneste person i tradisjonelle drakter.

La Paz: Murhus hvor enn du går, ofte ikke malt.

Iquique: Mange trehus i de sprelskeste farger var å se.

La Paz: Folk er generelt veldig hyggelige, og forklarer deg gjerne veien hvis du spør.

Iquique: Folk er superhyggelige, forklarer deg helst mer enn akkurat bare veien, og gjerne før du i det hele tatt har åpnet munnen for å spørre. :)

Dagene i Iquique var nydelige. Gå turer, slappe av, ligge på stranden, hoppe i bølgene, lese og bare lade opp til ny innsats i 2010. Prøvde oss også på surfing i digre bølger. Hadde kanskje mer tid med ufrivillig peeling i sandbunnen enn tid oppå bølgene jeg, men gøy var det uansett!

Nydelig å gå gatelangs og bare kikke

Venter på det nye året…

Da var det blitt 2010 gitt

Selve nyttårsaften tilbringte vi på et utsiktspunkt med take-away kylling og pommes frites. Små tanker, små drømmer, større tanker og enda større drømmer dukket opp.

Nothing happens unless first a dream.

-Carl Sandburg

Ønsker deg, hvem enn du er kjære bloggleser, alt godt for det nye året 2010 som ligget foran oss alle.

feliz navidad 28.12.09

Julefeiringen er visst forbi. John Fredrik og jeg har blitt enige om at nordmenn, iallefall to av dem, er litt skjøre når det kommer til norske juletradisjoner. Men minnerike dager har det vært, ville ikke vært foruten. Mange tanker har vært innom hodet, og det er blitt enda klarere at julen handler om så mye annet enn Nidar julemarsipan, pinnekjøtt og Askepott.

Mandag før jul var vi med på å arrangere julefest for barna og ungdommene vi er sammen med på gata hver mandag – en julefest som for alltid vil være festet i minnet mitt. På grunn av plaskregn ute ordnet vi til innendørs denne mandagen, i stuen på guttesenteret til Alalay i sentrum av La Paz, og her skulle det vise seg å bli fullt og ikke minst livlig.

Å, så godt og varmt det var her, utbrøt ei av jentene, nesten før hun hadde kommet innenfor – dette samtidig som jeg trakk ned ermene på genseren min. Utgangspunktet vårt er desverre ikke det samme…

(Ta en titt på bloggen til John for å lese og se bilder fra julefesten. Anbefaler absolutt å lese alt annet han skriver også..!)

På Aldeas fikk vi en nydelig førjulsgave og lillesøster, Gabriella. Med 60 storesøsken er det sikkert og visst lite fred å få for denne jenta…!

Julegrøt bare måtte vi ha. Lille juleaften gjorde vi et tappert forsøk på det. På det skitne og illeluktende kjøkkenet, med vanlig ris, melk fra pose, hvetemel som tykningmiddel, brokkolirester i gryta og i mangel på mandel – paranøtt i den brente grøten. Med et skrukkete rødt tøystykke som duk og norsk julemusikk i bakgrunnen, var det en aldri så liten smak av julestemning under det herlige måltidet.

Juleaften var ganske rolig og avslappet. I tre uker hadde jeg lovet guttene pannekaker denne dagen. Dermed lot vi gladelig de tørre rundstykkene, smørt med sukker med syltetøysmak, ligge denne morgenen. Sammen med pepperkakehusene ble det et nydelig måltid og start på julefeiringen.

Pannekaketeamet: Ingvild førstegangsvender, Jhonatan smøransvarlig + andregangsvender og Oscar pannekakerøreøser og bakgrunnsmusikk.

Frokost – attack!

På kvelden, noche buena, skulle vi ha opplegg med underholdning, middag, ord for kvelden og gaveutdeling, hele Aldeas i samme sal. Dermed ble det litt flytting av bord, stoler og diverse. Anpusten og svett under pause i bordbæring, kom en av de vanligvis vanskeligste guttene bort til meg. Kom Inbi, jeg skal vise deg noe. Han drog meg med til blomsterbedet hvor jeg kunne se en nyutsprunget gul blomst.

Denne er laget her til oss for at vi skal få en ekstra fin juleaften.

Da senket freden seg mange hakk.

Alle cabañaene hadde hver sine innslag. Her tankevekkende skuespill Navidad es para todos – Julen er for alle. Handlet om det å være gatebarn i julen – framført av flere med denne erfaringen.

Noche buena kunne en se mange tankefulle barn og ungdommer, flere med tårer i øyenkroken. Jeg tenkte på dem jeg har så kjær. De tenkte på dem de ikke har.