Alalay – "Jeg fryser"

et halvår i barnelandsby i Bolivia

Adiós Noruega! 30.09.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 17:27

Adiós norsk språk. Adiós regnvær og kulde. Adiós brunost, leverpostei, mormors banankake og komle. Adiós (noenlunde) presise busser og forståelig trafikksystem. Adiós krangling med lillebror. Adiós lillebror, resten av familien og venner. Adiós Norge om elleve timer..! Noe vil bli savnet, annet ikke. Hva vil møte meg over Atlanteren? Time will show. Jeg er iallefall overbevist om at dette blir en opplevelse for livet, sikkert både på godt og vondt.

Kofferten er pakka – da er det vel bare å si – Adiós Noruega!

 

28.09.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 15:11

«Hvordan kan det bli fred uten at vi forstår hverandre, og hvordan kan vi forstå uten at vi kjenner hverandre?»

-Lester Pearson

 

Adiós Hald – for denne gang 26.09.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 08:59

Hadet, farvel, adjø, hejdå, bye, adiós. Er veldig takknemlig for tiden jeg har hatt på forkurset på Hald – blitt kjent med supre folk fra hele verden. Var trist å skilles, samtidig som det føltes som riktig og tid for det. Vi ses jo igjen -heldigvis.

Noen bilder fra farewell-partyet

 

Alalay 15.09.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 13:44

Bolivia ligger i hjertet av Sør-Amerika. Høres det ikke fint ut? Det inneholder både Andesfjell og Amazonasjungel, store kontraster.  Men forskjellene er store også når det gjelder andre ting. I Bolivia lever to av ti i ekstrem fattigdom, og 64 prosent befinner seg under den nasjonale fattigdomsgrensa. Forskjellen mellom fattig og rik er diger, og mange barn bor alene på gata.

Praksisstedet hvor John Fredrik og jeg skal jobbe heter Alalay, det betyr «jeg fryser» på aymara-språket. Navnet er blitt gitt av barn som selv har erfart søvnløse og kalde netter på gata.

En morgen i 1989 er 20 år gamle Claudia Gonzales på vei til universitetet. Hun møter tilfeldig på en liten gutt, Joaquin. De blir godt kjent, og etter hvert blir hun også kjent med en gruppe av andre barn som holder til på gata. De samles ofte, og sammen drømmer de om å skaffe seg et bedre sted å bo. Etter hvert blir drømmen virkelig, og barna gir navnet Alalay til det som senere blir til en organisasjon.

Alalay har en terapautisk modell over fire stadier: (tatt fra strømmestiftelsen.no)

1. Det oppsøkende arbeidet på gata. Barn og ungdom motiveres til å forlate gatelivet og komme inn i en mer ordnet tilværelse, der de blant annet får utdanning.

2. Mottakssenteret. På mottakssenteret bor barnet eller ungdommen de første månedene etter at de har bestemt seg for å forlate gatelivet.

3. Landsbyen. Når de har lagt av seg vanene fra gatelivet følger en ofte lang periode i landsbyen utenfor La Paz eller Santa Cruz, de to byene Alalay jobber i. Her bor barna i hus med «familiemødre» eller «fedre», får skolegang og en rekke aktiviteter.

4. Klar til voksenlivet. Fra de er 16 til de fyller 18 er de tilbake i byen på et av sentrene for det siste stadium i Alalay før de skal klare seg selv. Ved disse institusjonene lærer de ulike yrker og får siden sjansen til å begynne å jobbe eller studere videre.

John Fredrik og jeg skal først og fremst jobbe på nivå tre,på Aldeas, landsbyen som ligger rundt 4o minutter med buss utenfor La Paz. Her bor de som «familier,» delt inn etter kjønn og aldersgrupper. Og denne store familien skal vi få være en del av. Jeg gruer meg allerede til å dra fra dem igjen…!

Les artikkel om og se bilder fra Alalay her.

 

Livet er ikke det værste man har og om lidt er kaffen Klar 14.09.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 19:28

Sist helg gikk turen til Bergen sammen med Siril – en tur jeg virkelig hadde DSC_0196gledet meg til i ukesvis. Var ubeskrivelig koselig å treffe mange gode venner igjen. Mennesker som minner en om at livet er en fin sak. Dere vil bli savnet gjennom året!

Har ikke lenger en helg i Bergen å glede DSC_0207meg til. Men tidspunktet for avreise til Sør-Amerika har aldri vært så nært som nå… På mange måter kan det stresse meg litt. På en annen måte gir det en kriblende og god følelse som sier at jeg har så utrolig masse spennende foran meg.  Å virkelig glede seg til noe, er en fantastisk følelse. Den fortjener kanskje å verdsettes mer.

Tiden en bruker på å glede seg til noe

er en viktig del av opplevelsen man ser fram til.

 

«Hotell de tusen stjerner» 04.09.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 14:30

«Det var en gang en gutt som het Joaquin. Han satte sine spor på jorden. Mange, tunge og trøtte spor. Langt flere, og kanskje også viktigere spor enn deg og meg. Han satte sine spor på tross av noe. Joaquins liv var en ruin av slag og spark og sorg.

De millioner av stjerner i tåkene og galaksene fulgte hans vei som liten gutt. De voktet hans frykt. De passet på ham.

Det var en gang en gutt som hette Joaquin. Himmelhvelvingen var hans eiendom. Hver kveld og natt blinket myriader av stjerner til Joaquin, når han lå på avisene eller papplatene, så opp mot uendeligheten og prøvde å vogge seg selv inn i søvnen.

– Vær ikke redd, sa stjernene. – Vi vet du er der nede. Ingen skal gjøre deg noe vondt. Det var lavene under himmelhvelvingen for Joaquin enn for deg og meg. En stjerne lyste sterkere enn de andre. Det var Joaquins stjerne. (..) – Jeg ser deg hver natt når du legger deg på papplaten, når du vrir deg uten å få sove. Slapp av, Joaquin. Du kan stole på universet, sa stjernen som lyste klarere enn alle de andre stjerner. -Sov nå. Og når morgenlyset kommer, og natten er over, kan du stole på meg og millioner av andre stjerner. Vi er tilbake om noen timer. Du vet vi er her, også mens du vandrer gatelangs nattestid. Når du fryser. Når du er redd. Sa den lysende stjernen til Joaquin, som den og de andre stjernene har sagt til millioner av gatebarn i verden. Det er ikke så langt til stjernene for et gatebarn som for oss andre. Det er jeg sikker på.

Noen ganger sov Joaquin «under jorden.» Han så ikke stjernene. De blinket ikke til ham. Joaquin bodde i et monument sammen med mange andre eldre gutter. -Vil dere passe på meg, dere som er så gamle? spurte Joaquin. – Vi skal passe på deg om natten, svarte de.

Men likevel var det farer overalt. En morgen kom Joaquin ut fra det underjordiske. Der møtte han en mann som var sint fordi Joaquin bodde under jorden. Plutselig stod det en engel foran ham. En stjerne som ville hjelpe. – Hvem er du? ville Joaquin vite. -Jeg er Claudia, sa damen. -Jeg vil passe på deg.»


Fra boken «Hotell de tusen stjerner» av Johan Christian Sandvand. Anbefales!

Alalays historie begynner her. Tjueåringen Claudia Gonzales stopper opp på vei til universitetet i møtet med en liten gategutt. Et øyeblikk i 1989 som blir starten på et nytt liv for både henne og de tusenvis av barna hun siden har hjulpet gjennom organisasjonen Alalay. Vil skrive et eget innlegg om Alalay senere.

Denne helgen kommer tidligere Hald-elever til skolen. Har en mengde spørsmål på lager, om prosjektet, landet, byen og mye ellers det er kjekt og lurt å vite før en reiser. På lørdag er det African Night, det blir nok en livlig kveld det! Det ligger visst en gøy helg foran meg:)

Ha en fin helg du også!