Alalay – "Jeg fryser"

et halvår i barnelandsby i Bolivia

Barnelandsbyen Aldeas Alalay 31.10.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 11:08

DSC_0716

Det er visst allerede blitt helg igjen, og de første dagene på Aldeas Alalay er over. Her er de veldig vant med alt mulig besøk, arbeidere, nye voluntører, tidligere voluntører,  og andre folk innom, så noe som kunne ligne på en velkomst ble vi neppe møtt med. Men en plass å jobbe og en seng å sove i har jeg fått.

Har tidligere sagt at jenter er greie å ha med å gjøre fram til de er ti år, nå hører jeg til i cabaña C med Alalays queens, 15 jenter mellom 11-15 år. Første møtet med jentene mine var under almuerzo, måltid klokken to. To av jentene måtte stå under hele måltidet som straff for noe jeg ikke skjønte. Underveis ble det diskutert mellom dem om noe den forvirrede norske voluntøren som jeg er heller ikke forstod særlig av.. Men etter som timene gikk ble jeg bedre kjent med rutinene, snakka med flere av jentene, prøvd meg på flere og flere spanske fraser, lært meg noen navn, spilt masse Uno, og trives bedre og bedre. Ja, har begynt å bli glad i dem allerede.

Jentene er helt utrolige når det kommer til orden, ansvar og samarbeid. De lever under strenge regler, noe som nok er nødvendig med tanke hvilket liv de har levd tidligere. Hver morgen står de opp klokken fem for å stelle seg, gjøre oppgaver inne i huset og ute på området og å spise frokost før skolen begynner klokken åtte. I cabañaen befinner det seg også to gutter for tiden, de har som straff å være her hele dagen utenom skoletiden. Så med 15 søstre har de ingen som helst muligheter til å snike seg unna verken lekser, rydde opp etter seg, skrelle poteter eller i det hele tatt sitte urolig eller skjevt på stolen. Altså, jentene tar ansvar for det som trengs i cabañaen, og til tider kan jeg som den urutinerte voluntøren jeg er med dårlig spansk, føle meg mest i veien. Men i løpet av seks måneder skal jeg tidsnok lære meg både rutiner, tenkemåte, språket bedre, og ikke minst bli godt kjent med jentene.

DSC_0724

Sammen med to av jentene

DSC_0720

En av gutta til John Fredrik tar avskjed for helga

Aldeas Alalay – hjemmet til 60 barn og ungdom

DSC_0728

 

Verdens Høyesteliggende hovedstad – La Paz 27.10.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 00:00

Opp, opp, opp, fronten av flyet fra Lima i Peru til La Paz i Bolivia pekte skrått oppover så og si hele turen, og etter nesten halvannen time kunne vi likevel se lys fra en by under oss. Landet i El Alto, som betyr høyden, og ligger over 4000 meter over havet. Byen går i ett med La Paz, og de har hver nærmere èn million innbyggere. La Paz ligger i en dal, og delen sørligste delen av ligger på rundt 3000 meter over havet. Altså, jeg befinner meg høyt og har en følelse av midlertidig “kols light,” blir anpusten bare av å gå opp trappen..

For ikke lenge siden sa jeg noe som “jeg håper vi får treffe Claudia Gonzales,” grunnleggeren av Alalay. Nå sitter jeg på rommet mitt i huset til familien Gonzales, her skal jeg visst få bo hver helg det neste halve året. Er stort å skulle få bli kjent med et så sjeldent flott menneske og den nydelige familien hennes.

I dag var vi på kontoret til Alalay og fikk mye informasjon om organisasjonen. Etterpå ble vi vist rundt i området, minibussene og Trufiene som er “bil i rute”.  Så nå skal vi, i teoriene iallefall, klare å komme oss rundt selv…

I morgen skal vi være med vår nye venn Franco, ansatt i Alalay, på besøk til de ulike prosjektene de har i La Paz og El Alto. De driver flere ulike prosjekter med barn, familier, klasser, lærere og andre ledere som kan bli med å forebygge at ungene flytter ut på gata.  Unger som allerede bor på gata har vanligvis brutt kontakten med familien. Disse kan få hjelp gjennom Alalay ved å gå gjennom de ulike prosjektene på forskjellige nivå, til de er gamle nok og har en yrkesutdannelse og er klar for et selvstendig liv. Men Alalay sier ikke takk for nå og farvel..  Det er jo familien din, sier Claudia, de følger opp og holder kontakt.

Så, onsdag begynner vi.. Spennende..!

DSC_0712

Utrolig fin utsikt over La Paz nedi gryta mens

El Alto ligger på toppen og strekker seg utover

 

La Paz- here we come 24.10.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 22:08

I kveld letter flyet fra Lima med La Paz som mål – final destination for oss. Det er dette jeg har sett mest fram til i månedsvis, nå er dagen kommet. Er fortsatt uvirkelig for meg. Er veldig spent, det er jo nå utfordringene  begynner. Vårt trygge og rolige hjem i Lima blir byttet ut med en slags landsby utenfor La Paz i Bolivia. Her bor det rundt 60 tidligere gatebarn, unger som har vært gjennom hardere tider enn jeg nok noen gang kommer til å gjøre i løpet av livet. Jeg har mye å lære, og de har mye å ta imot av oppmerksomhet og kjærlighet. Tror og håper de neste seks månedene vil gi meg et klart ansikt på tallene i statistikkene over fattigdom.

Litt om ukene mine i Peru:

JFs bilder (7)Gata vår i Surquillo, fint strøk. Forskjellene mellom rike og fattige diger, man trenger ikke dra langt herfra før områdene har grusveier og husene bølgeblikktak og skjeve vegger

Kopi av DSC_0675

Har blitt skikkelig bortskjemt hos Mami og Papi disse ukene.. Her sitter vi ved frokostbordet

P1070602

Var på besøk og spiste lunsj på kontoret til Strømmestiftelsen i Lima

P1070621

ESAN, universitetet hvor vi har hatt språkkurs

P1080221

Har vært på besøk hos tre forskjellige organisasjoner som Strømmestiftelsen støtter, her er utsikten fra en skole i Huaycan

JFs bilder (28)

I Peru finner du mye god frukt! Min favoritt heter granadilla, ser faktisk ut som snørr med steiner i, men er veldig god! Her er yndlingsfrukthandleren vår som vi kaller “Olga.”

P1070401

Turister i Lima sentrum

P1070348

Dans i stua med Mami er morsomt. Papi er dyktig DJ i bakgrunnen.

P1080099

Har hatt ei fin tid i Lima. Nå begynner utfordringene og læring for livet!

 

boller i ovnen? 22.10.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 00:26

Kopi av DSC_0692

Reservert parkering for gravide er vel faktisk mer enn hva Norges parkeringsplasser har å tilby?

 

Senter for unge mødre 18.10.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 21:20

14 år gammel, hva burde hverdagen din opptas av? Dette begynte jeg å tenke på sist uke da vi var innom CEDETEP, et senter for tenåringsmødre i bydelen Villa Maria. For tiden bor det 13 mødre fast på senteret, mens flere er innnom på dagtid. Her lærer de hvordan de skal ta seg av barnet, får helsetjenester, psykisk hjelp, skole, yrkesopplæring og mer.

Herlige små jenter og gutter ble vugget i armene til mødrene sine. Andre stabbet noen skritt av gårde på sine egne ben, men med et godt tak i hånden til mamma. Noens mamma er kastet ut hjemmefra. Noens mamma har blitt utsatt for vold. Noens mamma er truet utenfor murene på senteret. Noens mamma er blitt misbruk. Alles mamma er selv et barn.

DSC03128

Bilde: http://kristiniperu.blogspot.com/2008/10/cedetep-besk.html

Ofte er fremtiden der allerede før vi er blitt voksne.

John Steinbeck

 

Mannen i skuret 13.10.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 23:31

Disse tre ukene under språkkurset i Lima bor jeg i bydelen Surquillo. Livet mitt her er på ingen måte simplere enn hjemme. Huset er fint, jeg har eget rom med dobbelseng, får servert god mat, dusjer i varmt vann – lever altså i høy klasse. Universitetet vi lærer spansk på er visstnok et av de mest prestisjefylte i landet, elevene som går her har uten tvil mer penger enn gjennomsnittsperuaneren. Jeg lever altså temmelig avskjermet fra de fattige i Lima. Trodde jeg iallefall.

DSC_0654Fra vinduet på rommet mitt i Surquillo ser jeg rett ut på gata. Her står det et lite skur. I eller i nærheten av dette skuret befinner det seg en mann. Alltid. Han er vaktmannen i gata.

Vakten hilser alltid buenos dias, tardes eller noches, alt etter når på døgnet. Blåser i fløyta for at man skal vite han er der. Vasker en bil i blant for litt ekstra penger i kassa. Hjelper oss med nøkkelsystemene på dørene inn til huset. Ser på folkene som haster forbi. Snakker litt med dem som har tid. Leser i blant. Ser nedover gata og passer på at husene og bilene får stå i fred.

Det er to menn som deler på denne jobben, de er på jobb tolv timer om gangen. Familiefedrene bruker i tillegg tre timer på reise hver dag. Så blir resten av døgnet fordelt på søvn og familie. Lønn: litt over 1000 norske kroner i måneden, minstelønnen i Peru. De har fast inntekt, mange som misunner dem for det…

Buenas noches hilser jeg når jeg kommer hjem om kvelden. Før jeg lukker og låser alle tre dørene bak meg, prøver jeg en frase på min simle spansk. Tror jeg forstår hvorfor det er vanskelig for dem å presse fram et smil tilbake..

 

Språkproblemer? No problema! 08.10.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 19:42

Den som aldri gjør en feil, gjør heller aldri noen oppdagelse.

– Samuel Smiles

Vi er i gang med spanskkurs i Lima, fem dager i uken. Kurset i tillegg til praksis hjemme, på bussen, i butikken og de fleste andre steder, skal gi en læringskurve så bratt som bare det – og det synes jeg faktisk den gjør. I dag har papi i huset bursdag, og mange ringer for å gratulere. John Fredrik og jeg skal ta imot beskjeder på telefonen fordi mami og papi er ute. Ute betyr fuera på spansk – ligner kanskje litt på fuerta? Det var iallefall det jeg fortalte mannen i telefonen: “Roberto er sterk.” Så det så, min pappa er sterkere enn din pappa.

 

Feliz cumpleaños Papi!

 

DSC_0547

 

Tierra del niños

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 19:31

I går var vi på besøk hos organisasjonen hvor Camilla og Henriette skal jobbe. De holder til i Ventanilla som en av de mange landsbyene utenfor storbyene – med innbyggere som har flyttet fra fjellene i håp om det gode liv i byen, og samles i områder som blir til fattige landsbyer med mye kriminalitet. Tierra del Ninõs er en stor organisasjon som samarbeider med skoler, barnehager og lokale organisasjoner. Målgruppen er barn som lever i ekstrem fattigdom, og mye av arbeidet går ut på å gi tro på seg selv, både barna og foreldrene. De må ha tro på og lyst til å komme seg ut av fattigdommen for å klare det – prosessen blir ikke servert!

DSC_0577

På vei til Ventanilla. Fargerikt – store kontraster i dette landet.

P1070715

Ventanilla, et stort område med mye fattigdom – men også håp!

(Foto: John Fredrik)

DSC_0588

Danseundervisning i barnehagen – man skal tidlig krøkes!

DSC_0597

Hjemme hos en familie i Ventanilla som har fått hjelp av Tierra del Niños. Materielt – har bygget seg bad. Sosialt – undervisning i helse, personlige rettigheter m.m. Psykisk – tro på seg selv, motivasjon og håp.

 

¡Hola Lima! 04.10.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 21:37

Naa har jeg vaert tre dogn i Lima, hovedstaden i Peru. Byen har dobbelt saa mange innbyggere som hele Norge til sammen..  I denne digre byen er  det ikke langt mellom opplyste kasinoer og barn sendt ut paa gata seint paa kvelden for aa selge drops.  Her skal vi aatte Act Now-ere gaa paa spraakkurs i tre uker for det baerer av gaarde til de ulike prosjektene i Peru og Bolivia. John Fredrik og jeg bor hos et ubeskrivelig sjarmerende pensjonistpar med stort hjerte. Blir veldig godt tatt vare paa, rett og slett bortskjemt. Te gusta bailar? Her skal det danses med bestemor gitt!

Utenfor er det tut og kjor, hunder som bjeffer, skraaling, nabo som over paa blokkfloyte eller noe lignende,  sirener, vakter som blaaser i floyter,  fugler, insekter og en mange andre ugjenkjennelige lyder. Er nydelig aa bare ligge i sengen og hore paa lyden av Peru. Men naar natten lir paa, takk Gud for orepropper..!

 

 

blogg (2)

En del av Miraflores, turist-Lima

blogg (1)

Noen maa pusse sko for livets opphold.. Hadde visst ikke graa skokrem, saa fikk lakkert skoene mine hvite. Jaja.

blogg

Kom an – her skal det danses!