Alalay – "Jeg fryser"

et halvår i barnelandsby i Bolivia

9 х 6 = 54 28.11.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 15:49

Dagene på Alalay flyr av gårde. Det er hverdager, ikke noe spesielt som skjer. Samtidig er hvert eneste øyeblikk spesielt på sin måte.

Denne uken har vært den store gangetabell-uka. Jeg har pugga sammen med de fleste av de ni guttene, så nå burde den sitte som spikret for livstid for min del iallefall. Vi har gjort puggingen om til lek og små konkurranser, så det er faktisk mye latter og moro under læringen. Et par av guttene sier heller “åtte ganger åtte” enn “god morgen” til meg når jeg kommer i halvsøvne om morgenen.

En viktig måte å komme seg vekk fra fattigdom på er gjennom utdanning. Har du ikke utdannelse er det vanskelig å komme særlig langt i dette landet. Jeg er ofte i småbutikker hvor de teller enkle regnestykker som 4+5 på fingrene. Det er altså ikke så mye så skal til for å overgå dette. Gangetabellen er en viktig del av læringen på skolen, du trenger det innenfor de fleste områder. Derfor er det en glede å tenke på at mattelekene vi har, hvis du trekker tanken langt nok, faktisk kan ha en betydning for framtiden til disse guttene. Det er ikke alltid så store ting som skal til. “Poco a poco” – Litt etter litt.

Her ser du litt bilder fra onsdagens kreative show som inneholdt sang, dans, rapping, breaking, akrobatikk og diverse knall og latteranfall:

DSC_1174

DSC_1168

DSC_1196

DSC_1226 Hipp hurra for Yusep

“Barn er som svamper. De suger til seg all kraft og utmatter deg fullstendig. Men gi dem en god klem, så får du alt tilbake.”

Dette sitatet av Abraham Lincoln kan være en rask oppsummering på uka. Dagene er lange og til tider slitsomme. Timene før vi drar på fredagen går ofte veldig seint. Men når det er tid for klemmerunden for helgen, kunne jeg jammen meg tenkt å være litt lenger likevel… Det sier sitt, livet på Aldeas Alalay er herlig.

 

Cholita i brytekamp 23.11.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 12:35

DSC_1144

På bilder ser du utsikt over La Paz fra nabobyen El Alto. Damen som sitter foran kalles “cholita,” ei kvinne med bakgrunn fra urbefolkningen som går med digre skjørt, har to lange fletter på ryggen og bowler-hatt på hodet, en hatt som kan koste opp til mange hundre kroner selv i dette landet.

Jeg har sett for meg disse cholitaene som veldig uskyldige i den store drakten sin, inntil i går. I går var vi nemlig på cholita-wrestling!

DSC_1147

På El Alto driver de med denne sporten, som regnes som familieunderholdning, hver søndag. Inngangsprisen er 50 bolivianos for turister, 15 for alle andre. Som turist blir du plassert fremst, får hele to billetter til dobesøk og en snack/souvenirbillett som du bytter ut med popcorn, brus, klistermerke og for ikke å glemme den lille, stygge keramikkfiguren av ei cholita…

DSC_1149

Altså, det hele foregår i brytering. Hovedattraksjonen er jo cholitaene, men før det er menn som bryter, den ene teitere utkledd enn den andre.. Det kan se veldig voldelig ut, de er veldig dyktige å overdrive og gjør en god innsats i skuespillet – noen lykkes bedre enn andre. Noen hoppet allerede før de ble slått….

Så er det cholitaene sin tur, de jeg forestilte meg så rolige og uskyldige i drakten sin. Her får vi bevist at ikke alle er slik iallfall.

DSC_1159

Så, slik kan skje. Ellers blir de revet i flettene, slår hverandre i hodet med en kasse, kaster hverandre over til publikum og så videre.

Veldig spesielt, vilt men til tider også morsomt å se cholitaene i aksjon. Så her er beviset for meg, de uskyldige cholitaene kan mye mer enn å smile, selge ting på gaten, bære lasset sitt på ryggen, passe barn og lage mat.

 

El Bono Juancito Pinto- skolestipend 22.11.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 03:27

 

Tirsdag denne uken, for tredje år på rad, mottok foreldrene/pårørende til skolebarn i Bolivia 200 bolivianos (= ca 200 NOK) i skolestipend, El Bono Juancito Pinto. Dette for at de skal ha råd til å holde ungene i skolen. Presidenten, Evo Morales, har vist tall på at andel elever som sluttet i barneskolen i Bolivia skoleåret 2005/06 var 5,3 %, men etter utdelingen er tallet gått ned til 2,8%.

 

Mange mener mener det er et bra tiltak for å holde barna i skolen i stedet for å jobbe for familiens inntekter. Noen mener det er et genialt valgtriks å dele ut akkurat nå, under en måned før valget… Den mye diskuterte tidligere coca-bonden Evo Morales har visstnok veldig gode utsikter for å vinne valget i desember.

 

Dagen for utdelingen var lang for ungene på Alalay. De måtte møte opp sammen med lederne på Aldeas og bringe med seg identitetspapirer. Mye venting, de fleste ble seine, men flere ble ekstra seine hjem den dagen på grunn av problemer med disse papirene. Det er nemlig ingen selvfølge at alle barn har identitetspapirer, og å skaffe disse er en del av arbeidet som blir gjort av Alalay.

 

Minstemann i cabañaen min, Blas på fem år, var førstemann hjem denne tirsdagen, og vi måtte vente mange timer på resten av gjengen. I mellomtiden tok vi oss en tur innom bakeriet, så her kan du lære å bake embanadas med ost med Blas:

 

 

DSC_1074

Først tar du en klatt med deig og begynner å trille

 

DSC_1073 Triller, ser litt på bollen, og triller litt mer…

 

DSC_1079

Etterpå kjevles de flate, “er det stort nok?”

 

DSC_1076

Til slutt gir du dem til bakeren som strør på ost, bretter dem over hverandre og putter dem i ovnen. Vips, så har du ferske empanadas med ost.

 

 

I mellomtiden forteller du den norske voluntøren at det er ikke så langt hjem som du tror. For nemlig. “Det er jo bare å ta et fly rett over det fjellet der. Så tar du et lite helikopter videre bare rett forbi trærne. Etterpå går du forbi huset mitt, også bor du jo nesten ved siden av. Jeg kommer nemlig på besøk en dag.”

 

gutter med politidrømmen 21.11.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 11:23

Blide, viltre, lure, flinke, vanskelige, morsomme, snille, slossete, kreative, herlige og NYDELIGE ni gutter mellom fem og ti år- cabaña D varones hvor jeg har hatt min første uke. Alle er de forskjellige, og sammen er de en nydelig og sprudlende gjeng.

På mange måter er de like som unger vokst opp i trygge og gode familier. Jeg nyter å høre om drømmer de har, som den vanlige guttedrømmen om å bli politi. På andre måter er nok de fleste preget av fortiden og er annerledes enn “vanlige” unger – hver på sin måte. Er vanskelig å forestille seg hvorfor de faktisk er her på Alalay og ikke bor hjemme sammen med familien sin. Har hørt noen historier, mye er så forferdelig at en ikke har lyst å forestille det seg.

«It doesn’t matter where you’re coming from. What matters is where you are going.»

DSC_1099

Jouaquin kan sine triks

DSC_1086

Det kan også Alejandro, opp-ned i sofaen

DSC_1056

Joseph med sy-leksa si

 

Hvor, hva, hvem, hvordan? 15.11.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 22:41

Min kjære mamma har etterspurt en liten oversikt over området og hverdagen på Aldeas Alalay, så bli med en liten tur på tunet om du vil :)

Utsikt fra veien hvor bussen går

Utsikt fra veien hvor bussen går

Inngangsporten til Aldeas

Inngangsporten til Aldeas – barnelandsbyen

Kontor, tannlege og diverse i bygget til venstre

Kontor, tannlege og diverse til venstre

Cabaña A (eldste guttene)  til venstre, voluntørcabañaen til høyre

Cabaña A til venstre, voluntørcabañaen til høyre

Vaskeri og bibliotek til venste, cabaña B (mellomste guttene) og cabaña D varones (minste guttene)

Vaskeri og bibliotek til venstre, cabaña B og D varones til høyre

Cabaña D mujeres til venstre (minste jentene), cabaña C til høyre

Cabaña D mujeres og cabaña C

Altså, husene ungene bor i kalles cabaña, og disse er det fem av utenom voluntørcabañaen:

Cabaña A: eldste guttene

Cabaña B: mellomste guttene

Cabaña C: eldste jentene

Cabaña D mujeres: yngste jentene

Cabaña D varones: yngste guttene

Området er som en liten landsby med hus, kontor, tannlege, psykolog, vaskeri, bibliotek, lekeplass, fotballbane, klasserom for ettermiddagskole, musikkrom, bakeri, tekstileri, kjøkken og visstnok noen griser i utkanten. Kommer nok noen bilder av det forskjellige etter hvert.

Hver morgen våkner jeg klokken fem, en time før alarmen, enten av hanen jeg mer enn gjerne skulle solgt for en billig penge, eller musikk fra cabañaen til de eldste guttene. Dagen begynner nemlig vanligvis allerede klokken fem for ungene, da skal de stå opp, stelle seg, gjøre faste oppgaver, ha morgensamling og lage klar frokosten som er klokken syv. Til frokost spiser vi to luftige hveteboller med en kopp SØT te til. Kvart på åtte er alle ungene av gårde til skolen, og freden senker seg igjen. Voluntørene har nå fri et par timer, og dette er egentlig den eneste pausen vi har i løpet av dagen. Før ungene kommer hjem igjen fra skolen har vi forskjellige oppgaver. Jeg skal hjelpe til på kontoret tirsdag og torsdag, og på bakeriet onsdag og egentlig også fredag. Fredager har det foreløpig ikke blitt noe av på grunn av det ukentlige møtet. De fem cabañaene har nemlig hver sin “educador” som jobber en uke på og av.  Fredager er det derfor tid for rapportmøte som sist gang varte i herlige tre og en halv time…!

Ungene kommer hjem mellom ett og to, og da er det tid for almuerzo – hovedmåltidet. Først suppe, alltid en form for grønnsakssuppe. Er man heldig får vi dele en kyllingfot til, og klørne blir delt rettferdig ut. Etterpå  en tallerken med middag av noe slag. Sist uke smakte jeg “pansa,” som en magesekk, og smakte like godt og seigt som det høres ut.. Men ellers glir maten greit ned :)

Etter middag er det tid for lekser og for noen av ungene øving med orkesteret. Alalay har ettermiddagsskole/leksehjelp for de eldste på Aldeas og også for unger fra landsbyen. Prosjektet kalles «prevención,» og er for å forhindre at flere av barna i landsbyen som lever under dårlige forhold og i risikosonen for å flytte på gaten faktisk gjør det.

De minste ungene blir igjen i cabañaen, og jeg pleier å hjelpe de så godt jeg kan med leksene. Men merker det er lenge siden jeg har drevet med selv enkel matteutregning på papir…!

Rundt klokken seks er det temåltid, to luftige hveteboller igjen med enten SØT te eller SØT melk til. Så blir det gjort litt mer lekser, spilt litt fotball, skrelt poteter, sett på tv og slappet av før cena, varmt kveldsmåltid før de legger seg. Så, slik går som regel dagene på Aldeas, og jeg stortrives!

DSC_1069

Femten jenter, to voluntører og en educador skal hvert måltid ha plass rundt bordet i cabaña C

Kopi av DSC_1066

Her er tekanna på vei for å bli fylt opp

DSC_1026

Voluntør Julia og to av jentene i C

DSC_1042

Edderkoppjakt bak jentecabañaen, hvem tør gå nærmest…?

De første tre ukene har jeg vært i cabaña C med de største jentene. Nå har voluntøren hos de minste guttene reist, og derfor begynner jeg der til uka. Var innom hos dem en kveld, ble møtt med en gjeng på ni livlige gutter mellom fem og ti år dansende til Michael Jackson på stuegulvet – herlig.

DSC_1052 De minste ungene hadde skuespill om å ta vare på miljøet, vann, dyr og natur.

 

“Jeg forstår ikke, Hva betyr positiv?” 09.11.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 22:17

UNICEF anslår at omtrent 100 millioner barn lever som gatebarn rundt i storbyene i verden. 40 millioner av dem i Latin-Amerika. 800 000 i Bolivia på gata eller i risikosonen. Flere titusen i La Paz. En av dem er Paulo.

Noe som blir mer og mer virkelig for meg, er at gatebarna ikke bare er tall i statistikk. I dag har jeg fått sett noen av ansiktene.

Klokka elleve møtte vi opp på fotballbanen i sentum sammen med flere arbeidere fra Alalay. Mange av ungene hadde kommet allerede. Stadig flere dukket opp etter hvert, en etter en tok de av seg hettene de vanligvis bruker når de pusser sko på gata – dette for ikke å bli gjenkjent. Over 20 barn og ungdommer,  flertaller gutter rundt 14- 15 år. Skopussekassen i den ene hånden. Sniffekluten i den andre. Kassen satte de fra seg. Sniffekluten holdt de fortsatt godt gjemt i hånden.

Vi ble delt opp i lag, begynte å spille. Sliten var jeg i høyden, men smilene og jubelen blant dem når det ble mål var så ubeskrivelig at jeg kunne ikke annet enn å holde ut. Det var helt spesielt å få spille sammen med dem. Men ikke alle var aktive på banen, flere satt på sidelinjen og var mest opptatt av å holde sniffekluten mot nesen.

Etterpå ble de delt inn i tre grupper og fikk utdelt et ark og en blyant hver. Første spørsmål var “hva er det positive i livet ditt?” Og motsetningen, “hva er det negative i livet ditt?” En av guttene kom bort til meg, “Jeg forstår ikke, hva betyr positiv?”

Paulo er rundt 13 år. Kunne såvidt skrive navnet sitt, resten trengte han hjelp til. Dette var svaret på oppgavene hans:

– positivt: robbing, sniffing, drøm om å gå på skole i framtiden.

– negativt: ingen seng å sove i, livet på gata er dårlig.

Dagens opplevelse har gitt meg en gruppe av ansikter å henge tallene på. Videre gleder jeg meg til å bli bedre kjent med dem som individer med hver sin historie og personlighet.

Skopussegutter i La Paz

(bilde: http://www.travel-amazing-southamerica.com/image-files/lapaz-shoeshine.jpg)

Et av gatebarna er Paulo. Ja, han har vært uheldig i livet. Men han er mer enn statistikk, Paulo er et unikt menneske.

 

“Stakkars liten, han var helt alene, hadde ingen mamma eller pappa” 07.11.09

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 04:24

Det er ikke bare-bare å være 13 år, og det med 14 søstre på omtrent samme alder. Det blir mye krangling, og tror ikke det er mulig å unngå i et slikt tilfelle. Men heldigvis er dette langt fra alt. Det er lett å se hvor glade jentene egentlig er i hverandre. Hvordan de tar i et ekstra tak for å hjelpe hverandre når det trengs. Gir en hånd når den store matgryta blir for tung. Forklarer igjen og igjen hvordan regnestykket skal løses. Det er et nydelig syn av gjengen på 15 jenter stående i ring med armene fletta sammen og avslutte morgensamlingen slik hver dag:

Alalay – Kjærlighet

Alalay – Tro

Alalay – Kompromiss

Alalay -Troen på å være mennesker som

sammen går framover

Omsorgen jentene har, har ført til at jeg har fått meg en koselig jobb som dyrepasser på dagtid. Her om dagen kom de nemlig hjem med den tredje firbeinte beboeren i cabañaen, en grå kattunge som fikk navnet “Mjus.” “Stakkars liten, han var helt alene, hadde ingen mamma eller pappa.” Den trengte noen til å ta seg av den. Tror desverre dette er en følelse disse jentene selv har kjent forferdelig godt tidligere i livet…

DSC_0825

Det er bare ett sted som er et virkelig hjem. Og det er der hvor et menneske føler seg helt trygg.