– Du er klar for ditt, til nå, livs lengste busstur på 26 timer og gleder deg mye til uka i Lima på Infield, oppfølgingskurs med lærer Harald, ettåring Eirik og de syv andre Act Now-erne i Sør-Amerika
-Du har hatt fint mye magesjau det siste døgnet, men klarer deg veldig bra og har tro på at denne bussturen blir bare plankekjøring
-Etter få timers søvn står du opp gørrtidlig for å ha god tid til bussen
– Dere kommer nesten for sent til bussen fordi teambuddy John har vært på tur i tjukkeste jungelen, ikke fått med seg nyheter, og nå bare må lese Haiti-nyheter på nett
– Styrer en del med bagasje, får den på plass og setter dere inn i bussen, lettet, rett før avreise
– Viser billetten, og blir fortalt at dette er ikke bussen deres
-Oppdager heldigvis at riktig buss står rett ved siden av, så og si i ferd med å kjøre av gårde
– Hopper fort av den første bussen, styrer enda med bagasjen og forteller sjåføren til den riktige bussen at dere gjerne vil bli med i bussen hans
-Blir møtt av en irritert sjåfør som sier dere forsinker dem, noe han absolutt har rett i
-Hører sukk fra passasjerene på grunn av disse vimsete gringoene idet dere går gjennom midtgangen
-Blir plassert foran en person med en stemme som minner om en kvalt kalkun og ugjenkjennelig språk styggere enn tysk.
– Drar av gårde, kjører i rimelig behagelig buss i to timer til Peru-grensen.
-Står i kø i overraskende korte 30 min for emmigrasjon fra Bolivia
-Står i en 200 meter lang kø i steikende sol i tre timer for å få visumstempelet for dagene i Peru.
– Drar videre avgårde med to greit røde nesetipper
– Du kjenner sirkuset i magen
– Du kaster opp, og føler deg herlig frisk som aldri før rett etterpå, møter en hånende latter, og har et morsomt latteranfall sammen med din teambuddy
-Kommer til byen Puno, hvor dere skal bytte buss
-Kaster plutselig opp igjen rett før, styrer med det, bagasje og diverse, og rekker så vidt å hoppe av bussen før den drar av gårde igjen
– Hører sukk fra passasjerene på grunn av disse vimsete gringoene idet dere går gjennom midtgangen
-Blir møtt av en enda mer irritert bussjåfør som da også denne gangen allerede har lukket og låst bagasjeluken
-Blir fortalt at bussen deres videre til Lima har dratt fra dere, dere må vente et døgn i Puno til neste
-Treffer på ei hjelpsom dame på terminalen som kaster dere fort på en annen buss til Lima
-Hører sukk fra passasjerene på grunn av disse vimsete gringoene idet dere går gjennom midtgangen, fordi dere forsinker dem mer enn de allerede er
-Bussen dere er blitt plassert på er vesentlig mer jalla enn du har betalt for, har tett og illeluktende luft som et hundehus, såvidt plass til beina, og en seterygg som omtrent ikke kan lenes bakkover
-Blir plassert som bussdoens heldige nabo, i en atmosfære som bærer sterkt preg av det
-Her skal du bli i nærmere et døgn
– Sirkuset fortsetter, etter fjerde oppkast ler dere ikke lenger
-Det lir mot kveld og natt, men du sovner aldri skikkelig
-Det gjør desverre din kjære venn mp3
– Det spises ostepop foran deg
-Akkurat nå ville du heller ha sett Mikke Mus på swahili enn Den Grønne Mil dubbet på spansk
-Temperaturen i bussen ligger på greit over 30 grader, og selv i kun singlett svetter som en ekkel gris hele natta
– Får vite at du ikke er framme i 10-tiden på formiddagen, som du er forberedt på. På grunn av bussbytte, ny ankomst tidligst 16.00.
-Får endelig et stopp på et sted midt i ørkenen, syv timer før ankomst Lima.
– Føler deg som et monster idet du går ut av bussen
– Blir plagsomt minnet om en STOR forskjell i kulturene mellom nabolandene Bolivia og Peru da en buss full av menn i uniform skal ha pause på samme sted. Svette, ekle, ufyselige du, som ikke kan huske å ha sett fælere ut enn akkurat da, blir beglodd og faktisk tatt bilde av av politimenn bare fordi du har øyne av farge blå og hår lysere enn vanlig i dette landet
– Setter dere lettet inn i hundehuset av en buss igjen, og gleder deg til kaffekoppen som blir servert
-Tar en slurk og brekker deg av det søte, lunkne skvipet
– Utpå ettermiddagen ankommer dere endelig Lima
– Dere drar rett til Surquillo hvor du har et hjem hos dine peruanske Mami og Papi. Blir servert mange digre klemmer og gode ord, likeså en alt for stor porsjon med Mami-middag og en herlig natts søvn på rommet ditt som står som før.
-Når alt kommer til alt blir du enig med deg selv om at en dårlig busstur ikke er det verste som kan skje, og det var bare 32 timer av ditt liv. Men du er likevel glad for at den er over. Nå er du iallefall klar til å innta Lima!
– Takker en utholdende og humorfylt reisebuddy for turen.
“Bare tre timer igjen!!!” Bilde tatt tre sekunder før jeg drepte det som var av god stemning og fortalte at han hadde glemt å stille klokka en time bak..!
Passe digg
John ble også litt kvalm etter hvert…
Godt å være tilbake hos Mami og Papi!
Rolando lager fin fontene av oppvasken
“Blasito” henter klær fra tørkesnoren
Alalay - "Jeg fryser" 