Luis 27.04.10

Fattigdom?

Man kan få tanker om at elendigheten finnes i hele verden. Mitt lille bidrag blir som ingenting. Hva hjelper vel det?

Man kan fokusere på Sør-Amerika, nevne land en kjenner til. Bolivia, Sør-Amerikas fattigste land. 800 000 barn som bruker mesteparten av dagen sin på gata for å jobbe. “Huff, så mange.” Hvor kan en begynne å gjøre noe?

Jeg har blitt kjent med La Paz. Går ofte i de bratte gatene. Ser alle skopusserne. Kjenner en del av dem. Sniffekluten som puttes inn under finlandshetta for å glemme livet en har. Ser gjennom glassdøra til minibanken en sammenkrøllet sovende person. Dette er vennen til Edwin. En kveld treffer jeg Luis som ikke klarer å si navnet sitt på grunn av rusen. “Og hvem er du?” spør han meg.

Etter dette året tenker jeg annerledes når jeg hører ordet fattigdom. Jeg ser ikke lenger for meg elendigheten verden over som gjør en så hjelpesløs. Nå ser jeg for meg trettenåringen Luis som har fortalt meg om drømmene sine. Luis som tegnet så fint et hus med blomstrende hage under aktiviteten “min største drøm i livet er…” Luis den livlige. Morsom er han. “Skal jeg pusse joggeskoene dine?” Luis er flink i fotball, takler de fleste. Han forteller om den gangen han gikk på skolen. Var det fire eller fem år siden mon tro? Han var flink. Men hadde ikke tid til leksene. Han måtte jobbe for å spe på familiens inntekter. Viser blåmerket etter sparket fra politiet som for et par dager siden sparket han vekk fra under salgsboden hvor han kunne ønske å få sove i fred. Jeg liker smilet til Luis. Litt beskjedent, men med et groteskt arr på kinnet. Det slitne ansiktsuttrykket hans. Fine og mørke øyne har han. Alvorlige. De har sett og opplevd alt for mye. Han har en mor, og hater sin alkoholiserte stefar som mishandler ham. Han har ikke vært hjemom på flere måneder. Men nå ler han. Har egentlig mye å gråte for, men han ler akkurat nå.

Dette tror jeg er min viktigste lærdom etter dette oppholdet. Fattigdommen består ikke av masser av mennesker. Det er derimot enkeltindividets smil, tårer, historie, tanker og drømmer. Og da kan det faktisk gjøres noe.

Dette hadde jeg lyst å avslutte bloggen min med. Oppholdet i Bolivia er over, nå bærer det hjemover.

Kjære farmor, resten av slekta, venner, interesserte, stalkere og andre nysgjerrige,

Tusen takk for alle besøk innom bloggen min!

Siste dag i bolivia

Da var vår siste hele dag i Bolivia over, en dag som inneholdt mange opplevelser jeg er veldig takknemlig for. Vi fikk en nydelig avskjed av barna og ungdommene fra gata.  Alle gode klemmer vil bli husket. T-skjorta de malte hendene og navnene sine på skal bli godt tatt vare på. Og barna og ungdommene kan aldri glemmes. De har lært meg så mye om livet at jeg står i stor gjeld til dem.

Det som gjorde aller mest inntrykk var en av guttene som bare har vært på gatearbeidet en gang innimellom. Jeg har ikke snakket særlig mye med han, føler ikke jeg kjenner han og kan heller ikke navnet hans. Da vi skulle takke for oss, tiden vi har hatt sammen med dem, og alt de har lært oss, begynte denne gutten plutselig å gråte. Og etterpå skulle han gi så mange, gode klemmer jeg aldri før har fått fra en person jeg ikke kan navnet på en gang. Jeg tror dette er et bevis på at selv et lite smil i farten kan bety så utrolig mye mer enn en selv har anelse om. Etterpå rakte denne gategutten, som på ingen måte har mer enn han trenger selv, en pose kjeks hver til John og meg. Vi har mye å lære.

Snart hjemreise 24.04.10

Det finnes noen ting fra tiden i Bolivia jeg på absolutt ingen måte kommer til å savne:

Dette kreket av et fjærdyr som liker seg aller best utenfor mitt soveromsvindu og som vekker meg klokka tidligere enn alt for tidlig nesten hver eneste morgen

De alt for mange hundene som springer over alt og tror du er deres beste venn

Diverse matspesialiteter som pansa (magesekk av ku), choño (råtne poteter, frosset ned en måned og etterpå varmet opp) og hønseklør i den oljete suppa. Mmm

Igjen mat. Bolivianske hyperkarbohydratretter som for eksempel ris, pasta og pommes frites på samme tallerken.

Men savnelisten vil bli vesentlig lenger…:

La Paz og dens bratte gater med hyggelige  mennesker hvor enn du går

Sitte tett-i-tett-i-tett i bussen

Og betale ca 1/20 av norske priser på buss og taxi

Gatearbeidet og alle de nydelige barna og ungdommene som får deg til å forstå hva som virkelig betyr noe i livet

Livet på Aldeas, alt og alle som hører til det

Pelle erter og leke klovn sammen med guttene

Hakke grønnsaker på kjøkkenet sammen med kokka

Hjelpe med lekser, øve på gangetabellen

De mange sjarmerende intimkonsertene i cabañaen

Morgensamlinger

De store, gode klemmene

Den overdrevne men forståelige treigheten

Skjønne sitater

Herlig latter

Ta guttene på fersken i sukkerboksen

Sprelske påfunn

Kreative skrøner, som historien om dinosaurenes utrydding av befolkningen i La Paz

Klappeleker

Det faste vindusinventar når tv-en står på

Min fantastiske bolivianske mamma, Nancy, husmor i cabañaen

Denne overherlige gjengen sammen og alt de finner på av godt og vondt. Jeg har blitt slått, sparket, skjelt ut og fått beskjed om å stikke og aldri, aldri i verden å komme tilbake igjen. Slikt hører vel med. Men dette overskygges fort av alle de andre gode, uforglemmelige og betydningsfulle minnene som får en til å gråte av tanken på å nå forlate dem og ikke vite når en får se dem igjen.  Jeg har hørt historier fra fortiden deres. Sett arr. Jeg ser hvordan de har det nå, på godt og vondt. Og har blitt fortalt så mange drømmer og planer de har for framtiden sin. Og jeg håper så inderlig at de får mulighet til å oppfylle disse drømmene.

Tålmodighet 16.04.10

Man lærer mye om kultur etter et halvt år i et land. Man skjønner fort hvordan man skal hilse på folk, hvem man skal snakke i høflig form til, og at du ikke trenger skynde deg selv om du er et kvarter “for sein”. Når det gjelder det siste punktet, har jeg erfart at tålmodighet kommer alltid godt med. Men for en nordmann, vant med passe mye effektivitet, kan en etter hvert irritere seg over ting som går vel langsomt. Så sakte at det nesten blir til en lek.

Jeg har funnet meg to favorittleker:

1. Menneskeflytting-på-buss-leken,

2. Fra-den-ene-til-den-andre-på-apoteket-leken.

I den første leken gjelder det å ha flest mulig passasjerer involvert, i den andre færrest mulig kunder på apoteket. Det er da poenget med lekene kommer tydeligst frem.

Bussen som brukes er minibusser, fire rader med tre seter i hver rad. Setet på den ene enden kan vippes opp slik av folk har mulighet til å komme forbi. Det er dette som gjør saken spennende; folk kan selvfølgelig ikke sitte på disse setene når de vippes opp. Etter hvert som passasjerer går av, flytter du deg lenger og lenger bak i bussen. Du begynner ofte på setet fremst ved skyvedøren, men når du skal av et kvarter seinere sitter du klemt innerst i hjørnet. Så roper du “jeg skal av, vær så snill.” Da begynner leken for alvor. Jo flere cholitaer, jo mer spennende er det. Og jo større bak de har, jo bedre. Gjerne med et barn bundet i pleddet på ryggen. Nå skal nemlig ikke mindre enn en-to-tre-fire-fem personer opp fra setet, ta med både rumpa, resten av seg selv, bagasje og ofte barnet på ryggen, og ut av denne trange minibussen – alt for din skyld. Her står de  og venter på at du selv kommer deg ut, også med både rumpe, resten av deg selv og bagasjen din. Så kan disse fem menneskene, en etter en, finne seg til rette på setene i bussen igjen, vel og merke ett hakk lenger inne enn tidligere. Imens betaler du mynten din, og kan glad vandre fritt. Noen ganger er leken for din del over nå. Men hvis du følger bussen med øynene videre, hender det underholdningen din fortsetter. Du ser nemlig at den igjen stopper ikke mer enn 30 meter lenger nede i veien. Nå er det denne personen som tidligere satt nest innerst, men nå innerst, som gjerne vil av. Så begynner menneskeflytting-på buss-moroa igjen. Anbefales.

Den andre leken er mer tranquilo. Du går inn på apoteket. Her står det tre personer med overvennlige smil og venter på deg. Du går bort til en av dem og sier. “God dag. Jeg vil gjerne ha en bra luseshampo, vær så snill. Hvor mye blir det?” Du strekker fram hånda med dine sju og en halv bolivianos for å betale. Apoteket er stille, bråket fra gata utenfor trenger ikke gjennom døra. Du er eneste kunde. Ofrer et lite blikk bort på de andre to arbeiderne. Leit de ikke har noe å gjøre, tenker du. Men tar du feil. Første person vil nemlig ikke ta i mot pengene i hånden du så fint strekker fram. “Du må betale i kassen.” Du tar så to små skritt til venstre, så står du foran kassen. Her står menneske nummer to, og denne personen vil gjerne ta imot myntene dine. Du betaler og strekker hånden, igjen, denne gang for å ta imot shampoen din du nettopp har betalt for. Men han vil ikke gi deg den. “Den må du hente der,” sier han og peker til venstre for deg. Du tar igjen to skritt til venste og rekker ut hånden for å ta imot shampoen din. “Har du kvitteringen?” Den har du akkurat lagt nedi den rotete veska di, men etter litt leiting så finner du den krøllete kvitteringen. “Her,” sier du, og viser den. “Kan du gi meg den, vær så snill,” sier denne tredjepersonen. Han ser på kvitteringen “luseshampoo ja.” Han finner shampoen din i ei lita eske før han leiter litt i en skuff og finner både stempel og blekkpute, stempler kvitteringen din og faktisk gir deg luseshampoen du har betalt for. Du kan nå puste lettet ut. Fra-den-ene-til-den-andre-på-apoteket-leken er over, og du står nå med shampoen din i egne hender, bestilt, betalt og tatt imot. Gratulerer.

Svevende 14.04.10

 

 

Jeg har tatt dette bildet fordi inhalering er en del av meg, jeg kan ikke leve uten å «fly.» Det er mishandling mot meg, kroppen min og mot følelsene mine. Jeg er sint for ikke å klare og slutte, jeg ville likt å aldri ha prøvd..

 

Tekst og bilde: Pocho – 13 år

Velkommen til mitt hjem 13.04.10

Jeg bor her, sover her, dette er hjemmet mitt. Det betyr mitt sted. Fordi bare oss, gatebarna, bor som dette i et hull, dårlig, kaldt, sultne og med sniffing. Å ha et sted og en familie er det riktige.

Jeg er rolig og glad fordi jeg får omsorgen min på gata, av venner, det jeg ikke får av familien min…

Tekst og bilde: Jhasmani 14 år

Jungelleir med gatebarna 12.04.10

Fyll en buss med store mengder mat, mangfoldige tepper, 15 gatebarn og like mange ledere, – dra til jungelen på leir. Det var det vi gjorde i helga, og det ble noen spennende dager.

Hensikten med leiren var å gi ei helg fri fra det harde gatelivet, gi dem motivasjon og lyst til å endre livet sitt og å la dem bli kjent med Alalay som har åpne dører for dem.  Leiren var altså å gi en smakebit av hvordan livet kan være hvis en selv er villig til å endre det. Man ville kanskje tro at selvfølgelig  løper gatebarna inn hvis du åpner døra di og tilbyr et godt hjem og en familie, slik Alalay gjør. Dette stemmer absolutt ikke… Det er en lang prosess, en må endre måten en tenker på, venne seg av gatevaner, den totale friheten, rus og så mye mer. Mange av barna har vært innom Alalay og andre organisasjoner, men rømmer igjen og lever fortsatt på gata. System, regler og ubetinget kjærlighet blir for vanskelig å leve med. Og gatelivet lokker med friheten til å gjøre som en vil.

Før vi gikk ombord i bussen måtte alle gatebarna og – ungdommene gi fra seg sniffekluten og flaska. Dette er så og si bestevennen til de fleste, og det var ikke lett å skulle gi det fra seg for ei hel helg. Noen prøvde å gjemme under klærne, andre gav til de minste barna for at de skulle ta det med. En av guttene, kanskje den mest hardbanka gategutten av dem alle, stakk av og kom ikke tilbake. En hel helg uten å “fly” kunne han bare ikke klare.

Tre timer seinere var vi fremme på leiren. Først av alt skulle vi gå gjennom reglene, og alle skrive under. Brøt du dem måtte du dra hjem, og det til fots. Reglene bestod blant annet av forbud mot rusmidler som sniffing, alkohol, marihuana eller andre ting. Selv barna i flokken kan sitt om dette.

Reglene gjennomgås

Og skrives under på

Videre var det vasketid. Noen av guttene hadde visst ikke vasket seg skikkelig på rundt et år, så det var en jobb å gjøre. Lus og lopper hører med, både på kropp og klær. Og de var som nye mennesker etterpå.

Badebassenget var populært, enten du kunne svømme eller ei. Man finner alltid en måte å komme seg framover på, bare man prøver hardt nok.

Leiren var fylt av aktiviteter, godt gjennomtenkt av psykologen og de andre arbeiderne fra Alalay. Vi ble delt i grupper og skulle lage en bro av papir og tape. Denne broen skulle holde en kopp fylt med vann. Det hørtes vanskelig ut, men igjen, bare en vil det nok så klarer man det. Poenget med leken var at det kan se vanskelig ut å komme seg over på andre siden av et sted alene. Alt blir enklere med en bro. Og for dem er Alalay denne broen, med hjelp føres du fra den ene siden til den andre, fra det tidligere livet til det nye livet – og det er fullt mulig.

Sammen går vi framover

Vi hadde en gåtur i jungelen hvor man så både mandariner, bananer og papaya på trærne, og store, fargerike sommerfugler fløy rundt oss.

Jeg har aldri sett disse barna og ungdommene så avslappet før. Tre dager fri fra skopussing, sove uten bekymringer for å bli robbet, sove varmt i ei seng, vite de snart skulle snart få mer mat igjen, og de fleste koste seg veldig. Andre savnet skopussekassen, sniffekluten og vennene sine på gata og kunne nesten ikke vente til hjemreise.

“Ingling, hvordan er mamman din,” spurte ei av de minste jentene meg en kveld. Jeg fortalte litt om min mor, snill som hun er, og sendte spørsmålet tilbake etterpå. “Mi mamá es mala, mala, mala.” – “Min mamma er slem, slem, slem. Hun slår meg.” Samme jenta grein før vi skulle dra. Hun ville ikke hjem igjen.

Det var ei interessant helg. Man lærer så mye man aldri vil lære gjennom bøker. Det var nydelig å se så mange glade, mette og reine barn, de man treffer på gata og ikke klarer si sitt eget navn på grunn av rusen. Samtidig har jeg sjelden fått så vondt inni meg som da vi kom tilbake til La Paz og de dro tilbake til det vanlige livet. Foreldre som mishandler, robbing, sniffing, kulde og så mye mer. Ute i det fri.

I natt var senga mi ubehagelig god.

Verden er et urettferdig sted.

et pust i bakken 05.04.10

Alalay-hverdagen er hektisk…

… men alle må vi iblant ha et pust i bakken.

Man skal lære tidlig hvordan å overleve 04.04.10

Mens noen treåringer leker…

…lærer andre hvordan å pusse sko