Jungelleir med gatebarna

Fyll en buss med store mengder mat, mangfoldige tepper, 15 gatebarn og like mange ledere, – dra til jungelen på leir. Det var det vi gjorde i helga, og det ble noen spennende dager.

Hensikten med leiren var å gi ei helg fri fra det harde gatelivet, gi dem motivasjon og lyst til å endre livet sitt og å la dem bli kjent med Alalay som har åpne dører for dem.  Leiren var altså å gi en smakebit av hvordan livet kan være hvis en selv er villig til å endre det. Man ville kanskje tro at selvfølgelig  løper gatebarna inn hvis du åpner døra di og tilbyr et godt hjem og en familie, slik Alalay gjør. Dette stemmer absolutt ikke… Det er en lang prosess, en må endre måten en tenker på, venne seg av gatevaner, den totale friheten, rus og så mye mer. Mange av barna har vært innom Alalay og andre organisasjoner, men rømmer igjen og lever fortsatt på gata. System, regler og ubetinget kjærlighet blir for vanskelig å leve med. Og gatelivet lokker med friheten til å gjøre som en vil.

Før vi gikk ombord i bussen måtte alle gatebarna og – ungdommene gi fra seg sniffekluten og flaska. Dette er så og si bestevennen til de fleste, og det var ikke lett å skulle gi det fra seg for ei hel helg. Noen prøvde å gjemme under klærne, andre gav til de minste barna for at de skulle ta det med. En av guttene, kanskje den mest hardbanka gategutten av dem alle, stakk av og kom ikke tilbake. En hel helg uten å “fly” kunne han bare ikke klare.

Tre timer seinere var vi fremme på leiren. Først av alt skulle vi gå gjennom reglene, og alle skrive under. Brøt du dem måtte du dra hjem, og det til fots. Reglene bestod blant annet av forbud mot rusmidler som sniffing, alkohol, marihuana eller andre ting. Selv barna i flokken kan sitt om dette.

Reglene gjennomgås

Og skrives under på

Videre var det vasketid. Noen av guttene hadde visst ikke vasket seg skikkelig på rundt et år, så det var en jobb å gjøre. Lus og lopper hører med, både på kropp og klær. Og de var som nye mennesker etterpå.

Badebassenget var populært, enten du kunne svømme eller ei. Man finner alltid en måte å komme seg framover på, bare man prøver hardt nok.

Leiren var fylt av aktiviteter, godt gjennomtenkt av psykologen og de andre arbeiderne fra Alalay. Vi ble delt i grupper og skulle lage en bro av papir og tape. Denne broen skulle holde en kopp fylt med vann. Det hørtes vanskelig ut, men igjen, bare en vil det nok så klarer man det. Poenget med leken var at det kan se vanskelig ut å komme seg over på andre siden av et sted alene. Alt blir enklere med en bro. Og for dem er Alalay denne broen, med hjelp føres du fra den ene siden til den andre, fra det tidligere livet til det nye livet – og det er fullt mulig.

Sammen går vi framover

Vi hadde en gåtur i jungelen hvor man så både mandariner, bananer og papaya på trærne, og store, fargerike sommerfugler fløy rundt oss.

Jeg har aldri sett disse barna og ungdommene så avslappet før. Tre dager fri fra skopussing, sove uten bekymringer for å bli robbet, sove varmt i ei seng, vite de snart skulle snart få mer mat igjen, og de fleste koste seg veldig. Andre savnet skopussekassen, sniffekluten og vennene sine på gata og kunne nesten ikke vente til hjemreise.

“Ingling, hvordan er mamman din,” spurte ei av de minste jentene meg en kveld. Jeg fortalte litt om min mor, snill som hun er, og sendte spørsmålet tilbake etterpå. “Mi mamá es mala, mala, mala.” – “Min mamma er slem, slem, slem. Hun slår meg.” Samme jenta grein før vi skulle dra. Hun ville ikke hjem igjen.

Det var ei interessant helg. Man lærer så mye man aldri vil lære gjennom bøker. Det var nydelig å se så mange glade, mette og reine barn, de man treffer på gata og ikke klarer si sitt eget navn på grunn av rusen. Samtidig har jeg sjelden fått så vondt inni meg som da vi kom tilbake til La Paz og de dro tilbake til det vanlige livet. Foreldre som mishandler, robbing, sniffing, kulde og så mye mer. Ute i det fri.

I natt var senga mi ubehagelig god.

Verden er et urettferdig sted.