Alalay – "Jeg fryser"

et halvår i barnelandsby i Bolivia

Tålmodighet 16.04.10

Filed under: Uncategorized — Ingvild @ 23:04

Man lærer mye om kultur etter et halvt år i et land. Man skjønner fort hvordan man skal hilse på folk, hvem man skal snakke i høflig form til, og at du ikke trenger skynde deg selv om du er et kvarter “for sein”. Når det gjelder det siste punktet, har jeg erfart at tålmodighet kommer alltid godt med. Men for en nordmann, vant med passe mye effektivitet, kan en etter hvert irritere seg over ting som går vel langsomt. Så sakte at det nesten blir til en lek.

Jeg har funnet meg to favorittleker:

1. Menneskeflytting-på-buss-leken,

2. Fra-den-ene-til-den-andre-på-apoteket-leken.

I den første leken gjelder det å ha flest mulig passasjerer involvert, i den andre færrest mulig kunder på apoteket. Det er da poenget med lekene kommer tydeligst frem.

Bussen som brukes er minibusser, fire rader med tre seter i hver rad. Setet på den ene enden kan vippes opp slik av folk har mulighet til å komme forbi. Det er dette som gjør saken spennende; folk kan selvfølgelig ikke sitte på disse setene når de vippes opp. Etter hvert som passasjerer går av, flytter du deg lenger og lenger bak i bussen. Du begynner ofte på setet fremst ved skyvedøren, men når du skal av et kvarter seinere sitter du klemt innerst i hjørnet. Så roper du “jeg skal av, vær så snill.” Da begynner leken for alvor. Jo flere cholitaer, jo mer spennende er det. Og jo større bak de har, jo bedre. Gjerne med et barn bundet i pleddet på ryggen. Nå skal nemlig ikke mindre enn en-to-tre-fire-fem personer opp fra setet, ta med både rumpa, resten av seg selv, bagasje og ofte barnet på ryggen, og ut av denne trange minibussen – alt for din skyld. Her står de  og venter på at du selv kommer deg ut, også med både rumpe, resten av deg selv og bagasjen din. Så kan disse fem menneskene, en etter en, finne seg til rette på setene i bussen igjen, vel og merke ett hakk lenger inne enn tidligere. Imens betaler du mynten din, og kan glad vandre fritt. Noen ganger er leken for din del over nå. Men hvis du følger bussen med øynene videre, hender det underholdningen din fortsetter. Du ser nemlig at den igjen stopper ikke mer enn 30 meter lenger nede i veien. Nå er det denne personen som tidligere satt nest innerst, men nå innerst, som gjerne vil av. Så begynner menneskeflytting-på buss-moroa igjen. Anbefales.

DSC_4077

Den andre leken er mer tranquilo. Du går inn på apoteket. Her står det tre personer med overvennlige smil og venter på deg. Du går bort til en av dem og sier. “God dag. Jeg vil gjerne ha en bra luseshampo, vær så snill. Hvor mye blir det?” Du strekker fram hånda med dine sju og en halv bolivianos for å betale. Apoteket er stille, bråket fra gata utenfor trenger ikke gjennom døra. Du er eneste kunde. Ofrer et lite blikk bort på de andre to arbeiderne. Leit de ikke har noe å gjøre, tenker du. Men tar du feil. Første person vil nemlig ikke ta i mot pengene i hånden du så fint strekker fram. “Du må betale i kassen.” Du tar så to små skritt til venstre, så står du foran kassen. Her står menneske nummer to, og denne personen vil gjerne ta imot myntene dine. Du betaler og strekker hånden, igjen, denne gang for å ta imot shampoen din du nettopp har betalt for. Men han vil ikke gi deg den. “Den må du hente der,” sier han og peker til venstre for deg. Du tar igjen to skritt til venste og rekker ut hånden for å ta imot shampoen din. “Har du kvitteringen?” Den har du akkurat lagt nedi den rotete veska di, men etter litt leiting så finner du den krøllete kvitteringen. “Her,” sier du, og viser den. “Kan du gi meg den, vær så snill,” sier denne tredjepersonen. Han ser på kvitteringen “luseshampoo ja.” Han finner shampoen din i ei lita eske før han leiter litt i en skuff og finner både stempel og blekkpute, stempler kvitteringen din og faktisk gir deg luseshampoen du har betalt for. Du kan nå puste lettet ut. Fra-den-ene-til-den-andre-på-apoteket-leken er over, og du står nå med shampoen din i egne hender, bestilt, betalt og tatt imot. Gratulerer.

 

2 Responses to “Tålmodighet”

  1. Svend Bjarne Says:

    Hehe, såg akkurat det samma i Kina i fjor. Ein som tar i mot bompenger fra bussen, ein som ska sjekka kvitteringen itte 5 meter og ropa bak te tredjemann 10 meter bak som holde bommen at det e greit sånn at han kan løfta den opp :)
    Super måte å få så mange som mulig i jobb på! :D

  2. Myre Says:

    Hehe, kan tenke meg at det er lurt å ta slike ting med et smil, hvis ikke kan man fort bli veldig irritert. Regner også med at reaksjonene til kundene fort hadde blitt veldig annerledes hvis dette var i Norge.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s